torsdag 15. desember 2011

PFU og terrorsakene

Pressens Faglige Utvalg har trolig aldri før fått så stor medieoppmerksomhet som i dag da utvalget behandlet seks klager på medienes 22.juli-dekning. 

Utvalgets konklusjoner i terror-sakene var som forventet. Her er ingen overraskelser. Det betyr ikke at jeg er enig i alt som utvalget sier. Her er en kort kommentar til PFU-uttalelsene:

VGs bilder fra politiets rekonstruksjon på Utøya var blitt innklaget av flere. Dette er en sak som VG selv har lagt stor prestisje i, noe som i seg selv gjør det vanskelig for pressens eget etikkutvalg å felle avisen. Normalt godtar selvsagt også de største og mektigste redaksjonene å bli felt i PFU, noe som er en forutsetning for hele selvdømmeordningen. Men av og til kommer det en sak som betyr svært mye for en av landets store redaksjoner, der en eventuell fellelse vil innebære en tillitskrise mellom PFU og redaksjonen. Dette var en slik sak. "Vektklubb-saken" var en annen slik sak.

Klagerne fikk altså ikke medhold i denne saken. For min del vil jeg fortsatt mene at publiseringen av bildet der Anders Behring Breivik tar ladegrep og simulerer skyting rett mot avisleseren, ikke burde vært publisert. PFU sier at bildet "må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov". Jeg har vanskelig for å se at det eksisterer et "berettiget informasjonsbehov" for akkurat dette bildet som er så stort at det overskygger hensynet til ofre, pårørendede og andre berørte. Bilder fra rekonstruksjonen ellers - ok, men ikke dette bildet.

VG fikk også en klage mot seg for å ha identifisert en av etterforskerne i terrorsaken. Politiet i Oslo klaget til PFU over dette, men fikk ikke medhold. Den saken mener jeg er ukomplisert. Det finnes ikke tungtveiende grunner for å hevde at en slik identifisering er brudd på god presseskikk.

Dagsavisen og Stavanger Aftenblad ble begge felt for å ha vist bilde av en død kvinne på forsiden av papiravisen 23.juli. Fellelsen er en naturlig konklusjon i lys av PFUs tidligere linje med hensyn til bilder av døde personer - og det er en god konklusjon etter min mening. Bilder av gjenkjennelige døde personer på et åsted er et overgrep og en krenkelse - og på dette punkt er denne saken intet unntak. Jeg er her uenig med Gunnar Bodahl-Johansen som sier til VG i dag at "det er et poeng at grusomhetene vises i sin fulle bredde". Jeg mener man ikke skal vise grusomhetene i sin fulle bredde.

Dagbladet var innklaget til PFU på grunn av det store antall forsider med bilde av Behring Breivik. PFU frikjente avisen for dette. Det er også som forventet. Jeg er selv blant dem som har reagert på de utallige forsidene med bilder av Behring Breivik, dag etter dag. Men som det ble påpekt under PFU-møtet i dag: Å si at 36 bilder er uetisk men 24 er ok, det lar seg selvsagt ikke gjøre. PFU kan ikke trekke opp slike grenser, derfor er det vanskelig å felle Dagbladet. Men dette betyr ikke at volumet er greit. Omfanget, "trøkket" og høyrøstetheten er i seg selv et presseetisk anliggende. Dette kunne gjerne PFU sagt noe om i sin uttalelse.

PFUs uttalelser i terrorsakene kan du lese her.

    

mandag 12. desember 2011

Kildevernet i Danmark, i Norge - og i Bergen

Det vekker oppsikt og debatt i vårt naboland i sør at Extra Bladet med vitende og vilje har blåst en kilde som er lovet anonymitet.

"Ekstra Bladet har i dag valgt at bryde med journalistikkens grundregel, nemlig vores kildebeskyttelse", skrev avisen selv for noen dager siden. Saken handler om at en såkalt spindoktor - en rådgiver til en tidligere statsråd - ville lekke private skatteopplysninger om statsminister Helle Thorning-Schmidt, kort tid etter at statsministeren og hennes mann var blitt frikjent av skatteetaten for anklager om skattefusk. Avisen skriver: "I en så alvorlig sag kan vi ikke længere forsvare at beskytte spindoktoren. (...) Kildebeskyttelsen skal jo ikke bruges til at dække over magthaveres magtmisbrug og ulovligheder."

Vel, argumentet kan virke besnærende, men det er desverre korttenkt. Når kildevernet ikke lenger er absolutt, men gjøres avhengig av hvem kilden er, så kan det få alvorlige følger for tilliten til kildevernet. Tipsere og varslere kan ikke lenger være sikker på at de får nyte godt av pressens kildebeskyttelse. Kanskje de ikke er "kvalifisert", kanskje de er for mektige, kanskje deres motiver ikke er gode nok? Den relativiseringen av kildevernet som Ekstra Bladet har gjort, kan fort få uheldige konsekvenser for kritisk og avslørende journalistikk i Danmark.

Det finnes et tilfelle i norsk journalistikk som er en viss parallell til denne saken fra Danmark. Det handler om en fotballtrener ved navn Tony Knapp, som var trener for Bergens stolthet, fotballklubben Brann, på 1980-tallet. Her er historien:

Det var interne problemer i fotballklubben, forholdet mellom treneren og styret var ikke helt godt. Og Tony Knapp var en luring - han gikk til avisene BA og Dagbladet og sa: "Styret vil kaste meg. De vil ha meg vekk." Sa Tony Knapp - anonymt. Til Dagbladets journalist sa han dessuten at denne historien får du alene.

Neste dag kom saken på trykk både i Dagbladet og BA - anonymt. Andre aviser følger opp - blant annet Bergens Tidende, som mener å kunne slå fast at historien ikke stemmer. BT lager følgende tittel: "BA BLØFFER". Kilden for denne påstander er ...Tony Knapp! I BT's historie står faktisk Brann-treneren fram med sterk kritikk av BA og Dagbladet for at de kan finne på å skrive noe slikt tull som de gjorde dagen før.         

Nå stiger adrenalinet både i BA og i Dagbladet. De ser hvordan fotballtreneren manipulerer. De føler seg lurt og utnyttet av treneren, utnyttet i et kynisk spill som han driver overfor klubbens styre. Dessuten har de hver for seg et tilleggsmoment å ergre seg over: Dagbladet for at treneren ikke holdt løftet om at de skulle være alene om historien, BA over at de blir hengt ut av sin lokale konkurrent og beskyldt for å bløffe - med sin egen kilde som sannhets­vitne.

Nå skjer det rådslagning i de to avisene. De bestemmer seg for å røpe kilden. De bryter kildevernet.

Da blir det for alvor bråk. En samlet norsk presse reagerer mot BA og Dagbladet. Kildevernet skal ikke brytes, ikke under noen omstendigheter. Uansett hvor mye Tony Knapp fortjener en smekk, så skal ikke kildevernet brytes. Da bryter man nemlig samtidig ned tilliten til norsk presse på dette punkt.

Det kommer resolusjoner og kritikk fra alle kanter. Det blir avholdt debattmøter. Presseforbundet slår kraftig i bordet; Redaktørforeningen "beklager meget sterkt" de to avisenes handlemåte; Norsk Journa­listlag mobiliserer både sin leder, sin generalsekretær og sitt landsstyre for å uttrykke avsky. Spørsmålet om eksklusjoner fra NJ blir nevnt. 

Etter hvert kommer det også uttalelser fra redaksjonsklubbene i de to avisene, der det blir gitt uttrykk for at kildevernet skal ikke brytes. Og endelig kommer også redaktørene i de to avisene ut med noe som kan ligne på beklagelser.

Slik endte den saken. Den er sjelden ved at norske journalister faktisk brøt anonymitetsprinsippet - men den ble også en grundig manifestasjon på at dette skal man bare ikke gjøre. Daværende NJ-leder Sven Egil Omdal uttalte: "Vi lukker igjen denne grinda en gang for alle, slik at ikke noen norske pressefolk igjen kommer på tanken at slike spørsmål kan vurderes fra sak til sak." Og NJ's landsstyre vedtok: "Medlemmer av NJ som opptrer i strid med dette prinsippet vil få sitt medlemsskap vurdert".

Følg meg på Twitter.com/svein3

tirsdag 29. november 2011

Anders Behring Breivik og de sakkyndiges rapport

De sakkyndige i terrorsaken holder i dette øyeblikk pressekonferanse og legger fram hovedkonklusjonen i sin rapport.

Fagbladet Journalister forutser at ikke bare konklusjonene, men også andre deler av innholdet i den innholdsrike rapporten ganske snart vil komme fram, kanskje i form av lekkasjer til pressen. Jeg uttalte meg nettopp til Journalisten om dette, og vil gjerne utdype min kommentar:
Når det utarbeides en sakkyndig rapport i kriminalsaker, vil denne inneholde svært private og nærgående opplysninger om siktedes eller tiltaltes helsetilstand og personhistorie. Dette reiser viktige etiske problemstillinger for nyhetsmedier som dekker saken, uansett om opplysningene kommer fram gjennom lekkasjer, i åpen rett eller på annen måte.

Problemstillingen er slett ikke ny. Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger uttalt seg om publisering av denne type opplysninger i kriminalsaker. Går vi helt tilbake til 1970-tallet, kom dette opp under den såkalte Antonsen-saken da to brødre ble tiltalt og senere dømt for voldtekt og drap på to kvinner. Flere aviser ble den gang innklaget til PFU fordi de under rettssaken gjenga psykiaternes karakteristikker av de to brødrene og ”blottla de tiltaltes sjelsliv og problemer” som det heter i klagen. PFU svarte den gang at dette var greit, det var ikke brudd på god presseskikk.
Omtrent samtidig behandlet PFU en annen sak der en mann ble dømt til 21 dagers fengsel for promillekjøring. Lokalavisa på mannens hjemsted refererte fra retten og fortalte at mannen selv mente han hadde gjennomgått en ”personlighetsforandring” som medførte ekteskapsproblemer, stress, depresjoner, magesår og alkoholmisbruk. I dette tilfellet mente PFU det ikke var greit at denne type opplysninger kom fram, åpenbart fordi gjaldt en mindre alvorlig kriminalsak.  

På 1980-tallet ble referat av sakkyndiges uttalelser i retten et hett presseetisk tema, men da i et rettssikkerhetsperspektiv. Dette skjedde etter at psykiateren Pål Abrahamsen flere ganger klaget til PFU over at sakkyndiges uttalelser ble gjengitt i media før skyldspørsmålet var avgjort. Her kom PFU med en klar uttalelse som slår fast at det er brudd på god presseskikk å publisere de sakkyndiges konklusjon i forbindelse med fengslingsmøter.   
I 1980 kjørte en ”ikke ukjent Oslo-mann” med promille, og VG refererte en legeuttalelse som slo fast at mannen hadde ”en depressiv diagnose, nær sinnsykdom”. For dette ble VG felt i PFU. To år senere er det en drapssiktet som får sin sykehistorie presentert i nokså detaljert form i samme avis. Dette aksepterer PFU, fordi ”opplysningene er vesentlige som en forklaring på ugjerningen”.  

Under Orderud-saken i 1999 klaget Veronica Orderuds advokat til PFU på grunn av tre oppslag i Dagbladet som alle fokuserte på Veronicas helsetilstand. Dagbladet ble ikke felt for dette.
Hovedmønsteret hos PFU gjennom mange år synes klart: I drapssaker aksepterer PFU at helsetilstanden til siktede og tiltalte blir omtalt i pressen. I mildere saker aksepterer PFU ikke at helsetilstanden til de involverte blir omtalt i pressen.

Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår terrorsaken selvsagt alle saker som tidligere har vært behandlet i PFU. Jeg har derfor vanskelig for å se for meg at det i denne saken er opplysninger som i henhold til PFUs linje bør holdes tilbake av hensyn til siktedes personvern. Derimot kan det gjerne tenkes at opplysninger bør holdes tilbake av andre hensyn, for eksempel hensynet til hans nærstående eller til andre som har relasjoner til saken.

Følg meg på Twitter.com/svein3

mandag 28. november 2011

Sporten og presseetikken

Dagens sportssendinger på TV kan være en flott opplevelse. Bildene av Aksel Lund Svindal på vei ned bratthenget i Kitzbühel er imponerende, vi er tett på, vi ser skiene hans letter litt i svingen og hører skrenselyden når de igjen får feste. Og når Petter Northug setter inn rykket like før mål, hører vi at rytmen i stavtakene hans øker, det samme gjør heiaropene fra publikum som flimrer forbi i bakgrunnen.

Så får vi altså vite at skrenselyden fra alpinbakken er hermetikk. Den er lagt på fra studio under sending. Det samme gjelder Northugs stavtak og publikums jubel. "NRK jukser med lyden" melder Bergens Tidende i et stort oppslag.

Javel. Vi blir ikke så veldig overrasket. Gjør det noe, lissom? Vi reagerer ikke noe særlig, sendingene er jo flotte!

Når et så åpenbart brudd med presseetikkens regelverk blir akseptert av de fleste med et overbærende smil, så er det fordi det gjelder jo sporten. Hadde noe lignende skjedd i en tv-dokumentar eller i en journalistisk reportasje fra et annet saksområde, så ville det vært uhørt og en utillatelig manipulering. På andre journalistiske saksområder følger både NRK og andre redaksjoner bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.11, som lyder slik:

"Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje."

Strengt tatt handler denne bestemmelsen kun om selve bildene. Manipulering av lydsiden på tv har man faktisk ikke tatt høyde for i Vær Varsom-plakaten. Men prinsippet kan selvsagt ikke være annerledes her.

Sportsjournalistikken er ikke som annen journalistikk. Den er kjennetegnet av en symbiose mellom redaksjoner og kilder. De to parter har felles interesse, som går ut på å formidle en fin opplevelse og øke interessen for kommende sportsbegivenheter. Man deler broderlig det kommersielle potensialet.

I sportsjournalistikken aksepteres den åpenbare patriotismen hos journalistene, "vi" skal vinne. Endog nyhetsankere bekjentgjør smilende sine preferanser. I sportsjournalistikken aksepteres det at intervjuer skal foregå foran reklamevegger, og at sponsoreksponering styrer bildejournalistikken. (Ofte er jo mediene selv sponsor - med ønske om å bli eksponert i media. Relativt lett match :-) I sportsjournalistikken aksepteres det at aktører veksler kjapt mellom å være klubbansatt trener og redaksjonsansatt ekspertkommentator, her aksepteres interessekonflikter og dobbeltroller som man ellers i journalistikken unngår. I sportsjournalistikken er forhåndsomtalen en dominerende sjanger, og nyhetsterskelen er aldri så lav som når det handler om å skape interesse for kommende sendinger. Særlig hvis man har senderettigheter.  

Fordi det gjelder sport, trekker vi på skuldrene av manipulert stoffinnhold i direktesendinger. Nytt er det heller ikke: Mange vil huske NRKs flotte bilder fra vinter-OL på Lillehammer i 1994, der det plutselig dukket opp en rev langs langrennssporet. Seerne fikk ikke vite at bildene av reven var arkivmateriale, hentet fram for å styrke sjarmen og opplevelsen ved OL-sendingene.

Formelt er sportsjournalistikken underlagt det samme etiske regelverk som all annen journalistikk. Reelt har sportsjournalistikken utviklet sine egne regler og konvensjoner. Derfor trekker vi på skuldrene av manipulerte sendinger fra NRK.

fredag 11. november 2011

Internasjonal oppmerksomhet rundt 22.juli-dekningen


Jeg har skrevet en artikkel om den norske mediedekningen av 22.juli for det tysksspråklige tidsskriftet"Message". Dette er et journalistikkfaglig magasin som hovedsaklig leses i Tyskland, Østerrike og Sveits. Artikkelen er skrevet på oppfordring fra magasinets redaksjon, som mener det er stor interesse i journalistmiljøer i Europa omkring norsk presse sin håndtering av den store dramatikken og kaoset som oppstod 22.juli. Jeg har lagt ut min engelske versjon av artikkelen i spalten til høyre her på bloggen. (Artikkelen hadde deadline 26.september, så vurderingene er basert på observasjoner inntil denne dato.)

Tekstreklamen - pressens evige problem

Illustrasjon: Dagbladet driver også bokhandel
Tekstreklamen ble diskutert og bekjempet i norsk presse på 1800-tallet. Og gjennom hele 1900-tallet. Og på 2000-tallet. Er man ikke da snart ferdig med dette problemet? Neida. Problematikken rundt tekstreklame er i dagens mediesituasjon mer påtrengende, mer uoversiktlig og mer kompleks enn noen gang tidligere.

Norsk Redaktørforening har nå satt ned et utvalg som skal se på tekstreklamen i vår tid. Fører publisering på nye plattformer til mer eller til andre former for tekstreklame? Dette er ett av spørsmålene som rettes til utvalget.

Utvalget har en utfordrende oppgave. Journalistikken i nye medier står overfor et sterkt kommersielt press om å fremme annonsørers interesser, å lenke til nettbutikker og kommersielle nettsteder - eller å fremme salg av mediebedriftens egne produkter. Koblinger mellom journalistikk og reklame blir stadig mer raffinert.

I denne delen av presseetikken har Pressens Faglige Utvalg hatt lite å bidra med. Utvalget mottar ikke mange klager som gjelder tekstreklame - ganske enkelt fordi publikum ikke vet når den dukker opp. Det er som regel bare redaksjonene selv som vet når de publisere saker ut fra andre hensyn enn en uavhengig og kildekritisk journalistikk.

En og annen sak blir likevel behandlet i PFU. Det skjer som regel når pressekolleger klager på hverandre, eller når en forretningsdrivende mener at en konkurrent i samme bransje får urimelig positiv omtale. Noen saker kommer også opp som følge av generalsekretærens initiativrett.
Antall PFU-saker som gjelder tekstreklame i nettavisene kan såvidt jeg kan se telles på en hånd:

PFU-sak 05-123: Dette er den epokegjørende saken da PFU aksepterte at VG kunne selge sitt eget vektklubb-produkt på redaksjonell plass.

PFU-sak 08-074: Aftenposten.no klages inn for uhemmet redaksjonelt skryt av en ny bilmodell fra BMW, der "kjøregleden" er så stor at begrepet brukes gjentatte ganger, også i tittelen. Samtidig annonserer BMW i Aftenposten med ordet "kjøreglede" som tittel på annonsen. Aftenposten.no ble frifunnet.

PFU-sak 09-137: VG.no blir innklaget for sin anbefaling av "Ukens vin", der det blant annet lenkes til nettstedet "Aperitif". VG blir frifunnet.

PFU-sak 09-191: Presseforbundets generalsekretær klager inn Nettavisen som i en artikkel hyller og anbefaler firmaet "Gullvekten", et firma som kjøper opp gamle gullsmykker og som Nettavisen forøvrig har et kommersielt samarbeid med. Nettavisen blir felt. (Jeg tar forbehold om at det kan finnes flere saker).

Utvalget som nå skal arbeide med tekstreklame i nye medier bør være oppmerksom på at det for tiden skrives masteroppgaver om tekstreklame-spørsmålet. Den foreløpig siste kom i sommer (Ørjan Pettersen: Tekstreklame på nett. En analyse av VG.no og Dagbladet.no). Deler av denne oppgaven er interessant, for eksempel vedrørende lenking til kommersielle nettsider. En annen masteroppgave som berører spørsmål om tekstreklame er Øystein Nes: Spilljournalistiske utfordringer. Diskurser om spilljournalistikkens rolle og utfordringer. Begge masteroppgavene er innlevert ved Universitetet i Bergen, og finnes tilgjengelig i forskningsbasen BORA.

onsdag 9. november 2011

Hemmelig info-topp i politiet

Jeg leser med undring i Aftenposten om ansettelsen av ny kommunikasjonsdirektør i Politidirektoratet. Dette er som kjent en etat som lenge har blitt anklaget for manglende åpenhet og unødig hemmelighold.

Margrete Halvorsen, som ble ansatt i stillingen og som altså blir ansvarlig for åpenhet og offentlighetsarbeid i etaten, insisterte på at hennes eget navn skulle holdes hemmelig i søknadsprosessen. Fire av de 38 søkerne til stillingen, blant dem altså Halvorsen, bad om at deres navn skulle holdes unna søkerlisten.   

Det er av stor betydning at søkerlister til fremtredende stillinger i stat og kommune er offentlige. Åpenhet om hvem som har søkt stillingen skaper trygghet for at ansettelsen går riktig for seg, og at det ikke foregår diskriminering og forbigåelser eller at det blir tatt usaklige hensyn ved ansattelsen. Det er en sikkerhet mot maktmisbruk bak lukkede dører.

Ifølge Offentleglova er søkerlister som hovedregel offentlige. Men det kan gjøres unntak, dersom en søker spesielt ber om det. Da skal det gjøres en individuell vurdering, der stillingens karakter også blir vektlagt. Ifølge Aftenposten var ønsket om hemmelighold i dette tilfellet begrunnet i en frykt for at det kanskje vil skape uro på søkerens tidligere arbeidsplass dersom det ble kjent at vedkommende søker en ny stilling.

Det er en svært dårlig begrunnelse. Jeg har faktisk ennå til gode å se en god begrunnelse for at navnet på en søker skal holdes unna en offentlig søkerliste.

Kommunikasjonsdirektørens manglende vilje til åpenhet lover dårlig for informasjonsarbeidet i Politidirektoratet. Akkurat i denne stillingen burde et krav om hemmelighold i søknadsprosessen i seg selv være diskvalifiserende.

tirsdag 4. oktober 2011

"På Nattbordet" - litt forsinket

Etter henstilling fra gruppen i østre sofakrok på lunsjrommet - og kun derfor :-) - legger jeg ut en kopi av Dagens Næringslivs faste spalte "På Nattbordet" fra en dag i sommer.

Lurer på om det stemmer at næringslivsledere håper å bli oppringt av denne spalten i Dagens Næringsliv og har forberedte svar liggende klar, slik at de kan få vist at de er interessert i kultur i tillegg til økonomi? Vel, ikke alle er forberedt på at den telefonen kan komme, men her er ihvertfall mitt svar ifølge DN-journalistens penn.


PÅ NATTBORDET

Der ligger det ofte krim. Nå har jeg første bok fra en ny norsk krimforfatter ved navn Eystein Hanssen, «De ingen savner». Ellers er det ganske ryddig, må jeg si.
– Én om gangen, takk!

– Tja. Jeg kjørte til hytta her igår, det er ganske lang tur, og da hørte jeg Vigdis Hjorth på lydbok. «Hjulskift». Det er nok så langt fra krim som man kommer. En fascinerende skildring av to 50-åringer med vidt forskjellig bakgrunn.
– Var det noe du kunne kjenne deg igjen i?

– Jeg kjente igjen miljøene. Det handler om en akademiker som møter en med praktisk bakgrunn. Helt forskjellige. Hun skildrer dem på en veldig god måte.
– Andre favoritter?

– Min yndlingsforfatter er John Irving. Jeg har nok lest det meste av ham. Nylig leste jeg hans siste, «Siste natt i Twisted River», den var ikke helt på høyden med hans tidligere mesterverk, synes jeg. Den vanligvis så overraskende humoren satt ikke like godt.
– Var bøker også en stor del av din oppvekst?

– Det vil jeg si. Jeg har lest bøker helt fra jeg hadde muligheten.Det gikk mye i Stompa og Hardy-guttene. De leste jeg kontinuerlig, og jeg fant dem både underholdende og lærerike. Jeg har faktisk en bra samling med Stompa-bøker. Jeg er av den typen som ikke kan kaste bøker, så de er her et sted ennå.
– En mann etter mitt hjerte, om det er greit å si.
– Nå blir det lite Stompa og mye krim. Jeg leser jo Nesbø som alle andre. Men det er godt å skifte genre iblant. Jeg har med meg fagbøker hele tiden. For eksempel er Martin Eide en suveren fagskribent, han skriver utrolig godt om mediehistorie.
– Noen ambisjoner for sommeren, litterære såvel som andre?
– Ferien kommer nok til å inneholde noe fag, noen tyngre ting. Erfaringen er likevel at det ikke alltid er så lett å gjennomføre.
– Det er du nok ikke alene om.

– Nei. Man havner i et modus hvor det er lettere å plukke opp Nesbø enn Habermas.

(Dagens Næringsliv 13.07.2011)

tirsdag 23. august 2011

Semesterstart!

Jeg gleder meg alltid til høstens første forelesning. I går var det nesten 100 nye og småspente studenter som strømmet inn i Aasen-auditoriet her i Volda (68 journaliststudenter pluss 29 fra info-studiet), til en intro-forelesning om journalistikkfaget. Artig å være i gang igjen, synes jeg.

Åpningsforelesningen kretset rundt «Journalistrollen», i teori og praksis. Denne gangen var jeg litt inspirert av Martin Eides nye lille bok «Hva er journalistikk», der han i en essaylignende stil får sagt mye treffende om hva som kjennetegner faget og rollen. Martin Eide er opptatt av den journalistiske institusjonen, som med sine tradisjoner og konvensjoner, sin yrkesetikk og sine metoder gjør journalisten til «en garantist for relevant informasjon håndtert i henhold til noen kvalitetsstandarder». I et nytt medielandskap er det ikke blitt mindre viktig med en journalistikk som er basert på kildekritiske og presseetiske normer, og som borger for uavhengighet, kvalitet, relevans og etterrettelighet.

Jeg forsøkte å dra i gang litt debatt rundt journalistikk og nye medier, med utgangspunkt i det som skjedde i Libya kvelden før da opprørerne inntok Tripoli. Vi var nok mange som prøvde å følge utviklingen på Twitter denne kvelden. Som vanlig gir tweetstrømmen et interessant men nokså forvirrende og motsigelsesfylt bilde av situasjonen. Oversikten og forståelsen måtte vi nok en gang hente hos de profesjonelle nyhetsredaksjonene. - Men studentene var visst ikke så opptatt av Libya, de var mer opptatt av å diskutere mediedekningen etter 22.juli. Det temaet kommer nok til å prege hele semesteret på journalistutdanningen.

lørdag 6. august 2011

La familien være i fred!

Vi trenger opplysninger om terroristens bakgrunn, oppvekstmiljø og sosiale situasjon. Men vi trenger ikke navn og bilde på familiemedlemmer. Offentligheten har heller ikke krav på å få vite hva Anders Behring Breiviks foreldre nå føler overfor sin sønn. Noe slikt kan forøvrig ikke være lett å gi uttrykk for. Intervjuene vi har sett med Anders Behring Breiviks far er en inntrengning i en privat sorg som han må få snakke med fortrolige om, ikke med offentligheten. Moren har heldigvis fått være i fred.

De siste par dagene har bloggeren Fjordman vært i søkelyset. Det er godt at han omsider stod fram og viste hvem han var, som Peder Jensen fra Ålesund. Men også her er det noen medier som umiddelbart går etter familien hans. Hva har det med saken å gjøre? Og hva forventer journalistene at familien skal bidra med? Hva skal de si?

Familien til personer som kommer i et negativt offentlig søkelys er uskyldige mennesker som ikke skal holdes ansvarlig for ugjerningene. For dem er hendelsene i utgangspunktet en enorm belastning, og verre blir det om de forventes å stå fram på tv og i aviser med sine følelser.

Riktig ille ble det da TV 2 og andre oppsøkte Anders Behring Breiviks far i Frankrike. Intervjuet inneholdt en direkte oppfordringen fra faren om at sønnen burde ta sitt eget liv. Slikt bør ikke publiseres. Vi skal ikke kritisere det kaos av følelser som må prege de nære pårørende etter en slik hendelse, men dette hører ikke hjemme i offentligheten. Vær Varsom-plakaten advarer mot å misbruke andres følelser. Intervjuet med gjerningsmannens far er et eksempel på at man gjør nettopp det.

- - - -

Av en annen karakter er kommentaren fra Ålesunds ordfører som "synes det er dypt tragisk at Fjordman er fra Ålesund". Javisst, hadde han enda vært fra Molde!

mandag 25. juli 2011

"The Violent Hero Model"

Mediedekningen av de siste dagens dramatiske hendelser reiser en rekke presseetiske spørsmål. Hvordan bør pressen nærme seg skadde, pårørende og øyenvitner? Er det riktig å intervjue og eksponere ungdommer i sjokk kort tid etter tragedien? Hvor detaljert skal man skildre de groteske hendelsene, i tekst og bilder? Informasjonsbehovet i folket er stort; det samme er behovet for personvern. Hvordan pressen håndterte dette vil bli diskutert i tiden som kommer.

I øyeblikket diskuteres det om det er riktig at pressen formidler gjerningsmannens ideologi og oppfyller hans ønske om å nå ut med et budskap. Innholdet i Anders Breiviks såkalte manifest og hans selvpresentasjon på nettet har allerede blitt formidlet i utstrakt grad i mediene. Det kan også skje i tilknytning til rettsmøtene.

For terroristen er som kjent ikke drapene og ødeleggelsene det primære, det er publisiteten og oppmerksomheten han er ute etter. Drapene på uskyldige er et virkemiddel. Han ønsker mediedekning.

I et tilfelle som dette kan selvsagt ikke mediene unnlate å formidle gjerningsmannens egen fremstilling av sine motiver og sitt politiske syn. Dette er viktig for å forstå hvordan tragedien kunne skje, og for å forebygge at andre individer i ekstreme miljøer kan utvikle lignende tanker. Derfor bør også rettsbehandlingen – fra fengslingsmøter til hovedforhandlinger – være mest mulig åpen.

Derimot bør de etablerte mediene neppe gjengi alle deler av materialet som terroristen selv har lagt ut på nettet. Dette gjelder selvsagt først og fremst oppskrifter og ”veiledninger” for eventuelle meningsfeller, men det gjelder også de i hans egne øyne ”tøffe” og symbolrike bildene som åpenbart er ment som ikoniske ”heltebilder”.

Slike bilder kjenner vi igjen fra andre terroraksjoner, for eksempel skoleskytingene i Finland for ikke lenge siden. I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv. Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Rapporten fra dette forskningsprosjeketet har plutselig fått stor relevans i her i Norge.

Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

I begge tilfeller oppdaget nyhetsredaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til terrorhandlingene, og således av offentlig interesse.

Men er det så farlig å gjengi slike ting? De aller fleste vil selvsagt ta meget sterk avstand fra gjerningsmannens tanker og se det patetiske i hans selvpresentasjon – men det kan være en eller annen der ute som ikke tar avstand, men i stedet lar seg inspirere av terroristens tanker, ideologi, fremtreden og ”heltebilder”. Så kan man si at de spesielt interesserte uansett vil finne fram til dette materialet på nettet. Det gjør likevel en forskjell å ta det inn i de store etablerte mediene.

søndag 24. juli 2011

Katastrofen på tv-skjermen

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen fredag ettermiddag. Jeg skrudde på radioen – og hørte en merkelig skildring fra Oslo. Jeg forstod det ikke med det samme, det handlet om kaos, ødeleggelser, regjeringskvartalet, om knuste ruter og skadde mennesker - og om to døde, eller var det tre. Jeg lurte på om det var radioteateret som holdt på, men skjønte etter hvert at det virkelig hadde skjedd en voldsom eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ringte til kona og bad henne slå på tv.

Siden har tv stått på mer eller mindre kontinuerlig, slik har det vel vært hos de fleste. Det er til tv vi vender oss når en katastrofe inntrer. TV som medium spiller en nøkkelrolle i slike situasjoner. De aller første opplysningene får vi kanskje på radio eller på nett, men deretter er det tv-sendingene som suger oss inn i de dramatiske hendelsene, som gjør at vi rystes og gripes, og som gir den informasjonen vi alle føler et så sterkt behov for akkurat da. I en slik krisesituasjon er tv uovertruffent som medium.   
TV lar oss alle ta del i hendelsene. Hele nasjonen ser på det samme, og det skapes en sterk følelse av samhørighet og fellesskap. Vi er alle rammet, vi er alle berørt. TV blir også bindeleddet mellom landets ledere og folket. Her taler statsminister og konge, her står politiets talsmenn fram, her får vi møte øyenvitnene, og foran tv-en deltar vi i minnestunder. Vår dagligdagse prat med venner og familie handler nå om katastrofen, med utgangspunkt i det vi alle har sett på fjernsyn, og hendelsen blir tolket i våre nære sosiale miljøer.    

TV-mediet har spesielle egenskaper til å fylle det voldsomme informasjonsbehovet som oppstår. Det er fjernsynet vi søker til for å tolke det som skjer, og for å håndtere den usikkerheten som plutselig er oppstått. Våre forestillinger om vårt land og samfunn er gått i stykker, og vi trenger informasjon for å sette dem sammen igjen.   

Jeg synes NRK og TV 2 har gjort en imponerende jobb i dekningen av katastrofen. Begge redaksjonene kastet seg meget raskt rundt, de har gitt bred og god informasjon døgnet rundt, samtidig som dekningen har vært gjennomført med verdighet og omtenksomhet. En kritisk bemerkning kan være at enkelte forskere de første timene slapp litt for lett til med vidløftige og feilaktige spekulasjoner om at muslimske miljøer var skyldige i terroraksjonen.    

tirsdag 12. juli 2011

Redaktøransvar i England og Norge

News of the World-skandalen ruller videre, selv om den britiske avisen med nesten tre millioner i opplag nå er nedlagt. Flere medarbeidere er arrestert etter at de har hacket seg inn på og avlyttet mobiltelefonene til kjendiser og kongelige - og til ofre i krim-saker.

Men hvilket ansvar har redaktørene i avisen? Rebekah Brooks og Andrew Colson har begge vært redaktører mens de kriminelle forholdene har pågått. Begge nekter for å ha kjent til avlyttingen.

Problemstillingen er en god illustrasjon til Medieansvarsutvalgets utredning som ble lagt fram for et par uker siden (NOU 2011:12). Denne utredningen inneholder en omfattende drøfting av redaktørens strafferettslige ansvar. Utvalgets flertall går inn for å avskaffe det strafferettslige redaktøransvaret slik det i dag er fastslått i straffelovens § 431. Utvalgets mindretall (som jeg selv er en del av) vil beholde og styrke det strafferettslige redaktøransvaret, slik at det i størst mulig grad blir et objektivt ansvar for redaktøren.

Den siste ukas medieskandale i England viser behovet for et objektivt strafferettslig redaktøransvar. En ansvarlig redaktør bør ikke ha anledning til å toe sine hender, trekke seg unna og legge ansvaret på underordnede medarbeidere slik Brooks og Colson gjør. Dette viser hvorfor vi trenger et objektivt redaktøransvar, slik de har i Sverige.

Hvordan er situasjonen i Norge i dag?

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men bør ikke også journalistene kunne straffes? Jeg mener at journalister ikke bør straffes for ulovlige ytringer som publiseres under et redaktøransvar. Da bør redaktøren være eneste ansvarspunkt og den eneste som har juridisk ansvar (journalistene har selvsagt et etisk og faglig ansvar). I News of the World-saken er det strengt tatt ikke ytringer det er snakk om, det er handlinger utført for å forberede og samle inn materiale til eventuell publisering. Slik sett har vi en norsk parallell i saken der journalister i Stavanger Aftenblad kjøpte narkotika for å lage en reportasje om hvor lett det er å få fatt i narkotika. Den saken endte med frifinnelse i Høyesterett, men det kan nok tenkes at journalister i en overivrig research kan begå handlinger som kan pådrar dem straffeansvar – for eksempel når de opptrer helt på egen hånd, i strid med klare instrukser fra redaktøren.

Men først og fremst er det ansvarlig redaktør som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Redaktøren har beslutningsmyndighet for alt som skjer i redaksjonen, og også i forhold til de metoder som benyttes for å innhente journalistisk materiale. Redaktøren har ansvar for instrukser, rutiner, kontroll og kvalitetssikring. Redaktøren er ansvarlig også om han var på ferie eller ikke kjente til den konkrete handlingen. Hvis ikke, vil ansvaret smuldre opp. Det blir vanskeligere å finne en person som kan holdes ansvarlig.

Jeg har uttalt meg til Klassekampen om dette i dag.

søndag 10. juli 2011

Medieansvarsutvalget

Like før sommerferien la det regjeringsoppnevnte Medieansvarsutvalget fram sin utredning, NOU 2011:12 - "Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag". Utredningen inneholder forslag til hvordan fremtidens lovgivning på mediefeltet skal se ut. Jeg har vært medlem i utvalget, som har brukt ett og et halvt år på å diskutere mediejus og ansvar for ytringer i alle typer medier.

Utredningen er blitt møtt med sterk kritikk fra presseorganisasjonene. Kritikken er forventet - og etter min mening berettiget. Jeg hører selv til Medieansvarsutvalgets mindretall som på sentrale punkter har lagt fram andre forslag enn utvalgets flertall.

I utvalgets mandat peker departementet på at dagens regler om hvem som kan holdes ansvarlig for ytringer er fragmenterte og kompliserte. Utvalget ble bedt om å vurdere om disse reglene bør samles i en egen medieansvarslov. I utredningen som nå er lagt fram sier flertallet nei til en slik lov, mens vi i mindretallet ønsker en medieansvarslov. Vi peker også på hva en slik medieansvarslov bør inneholde.

Utvalget er også delt i synet på det strafferettslige redaktøransvaret. Mens flertallet ønsker å fjerne det særskilte strafferettslige ansvaret som redaktøren i dag har etter straffeloven, ønsker mindretallet å gå motsatt vei: Vi ønsker å styrke det objektive redaktøransvaret, som gjør redaktøren ansvarlig for alt innhold i en publikasjon uansett hvem som har produsert det.

Mindretallet - Guri Hjeltnes, Gunnar Flikke og undertegnede - hadde 15.juni en kronikk i Aftenposten der vi presenterte noen av våre tanker og konklusjoner. Denne kronikken ligger nå som egen side i høyrespalten her på bloggen ("Ja til medieansvarslov").

Overrekkelsen av NOU-en til statsråd Anniken Huitfeldt ble omtalt blant annet av NRKAdresseavisen og Aftenposten. Hele NOU-en ligger forøvrig her.

onsdag 25. mai 2011

Hvem er kongepudler?

Sukk.
Faksimile fra Dagsavisen
Jeg leser Osloavisene på morgenkvisten. Det handler om forfatteren ”Anonym”. I dag også.  
Anonym-dekningen er et ekstremt utslag av nærsyntheten i journalistikken. Hvem som skrev disse bøkene om Oslo-eliten interesserer få andre enn Oslo-eliten selv, herunder hovedstadens journalister. Men de har til gjengjeld en voldsom interesse for akkurat dette spørsmålet. Tirsdagens ”avsløring” om at forfatteren er forholdsvis ukjente Per Kristiansen var visstnok en nedtur. Man hadde håpet at forfatteren skulle være en kjendis av noe større format.

Jeg leste ”Kongepudler”, den første av de tre bøkene som ble utgitt på Kagge Forlag under psevdonymet ”Anonym”.  Det var en ganske morsom satirisk bok. Den handler om karrierejaget, selvdyrkelsen og vennetjenestene i den norske eliten i Oslo. Verst gikk det vel ut over Trond Giske og Ari Behn. Jeg tenkte mens jeg leste at satire er en verdifull sjanger.
Men det var altså spekulasjonene rundt den anonyme forfatteren som fikk mest oppmerksomhet. Journalistene visste ikke, men skrev likevel, og brukte uendelig med spalteplass på spekulasjoner og name-dropping. Halve kjendisgalleriet i Oslo ble foreslått. Kunne det forresten være ”en av oss”? En eller annen kjent journalist? Spekulasjonene har vedvart siden – ikke bare over kaffekoppen i kantina og på pressepuben, men faktisk også i spaltene.   

Jeg kan ikke annet enn å beundre Erling Kagge, forlagsmannen bak det hele. Grepet med den anonyme forfatteren var genialt. Oslojournalistene danset akkurat slik han ønsket. Lanseringen fikk en enorm medieomtale. Men sannelig klarer han ikke å toppe det med denne ukens avsløring. Det var stor trengsel under pressekonferansen da forfatteren ble presentert.
I dag har Ari Behn meddelt seg til pressen. Han nekter å tro at Per Kristiansen - ”eller hva han nå het” (sitat fra Ari) - virkelig er den hemmelige forfatteren. Dette melder VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, TV 2, P4, P5 og alle andre i dag. Neivel. Jeg kan forstå at Ari Behn helst foretrekker mer prominente motstandere. Jeg kan også forstå at både Kagge, Behn og enkelte andre deltakere i feltet ønsker nye runder i saken. Men jeg kan ikke forstå at en samlet norsk presse fortsatt danser som marionetter. Eller er pressedekningen i seg selv nå blitt en satire? Over samrøret mellom kjendiseliten, lanseringsekspertene og pressen selv? En slags selvironi?

Det er forresten en bra kommentar om saken i Aftenposten i dag.


onsdag 4. mai 2011

Hvor flink føler du deg?

Det er noe merkelig med den store kvalitetsundersøkelsen som ble presentert på Norsk Redaktørforenings vårmøte denne uka. Det man har undersøkt er ikke journalistisk kvalitet som sådan, men pressefolkenes oppfatning av kvalitet i sitt eget arbeid. Det er to forskjellige ting.

Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag står bak undersøkelsen, som er gjennomført av TNS Gallup. Undersøkelsen inneholder for så vidt en del interessante funn. Den viser blant annet store variasjoner mellom ulike mediegrupper med hensyn til hvor stor mengde stoff den enkelte journalist produserer. Mens nettjournalister produserer 39 redaksjonelle produkter pr. uke, produserer ukebladjournalister 4 produkter pr. uke. Det er også nettjournalistene som i størst grad mener de selv leverer produkter som ikke oppfyller redaksjonens kriterier for god kvalitet.

Undersøkelsen spør også hva som påvirker kvaliteten på de redaksjonelle produktene. De fleste informantene svarer tid, bemanning, produksjonskrav og ressurser. Ikke særlig overraskende svar.

Videre spørres det om hva som var opphavet til saker som journalisten har levert fra seg den siste tiden. Skal vi tro undersøkelsen er 64 prosent av sakene journalistens eller redaksjonsledelsens egen idè. Kun 11 prosent av sakene kommer fra eksterne instanser, som pressemeldinger eller annen offentliggjøring. Her stiller jeg meg tvilende til om svarene gir et riktig bilde. Jeg tror langt flere saker enn dette tilflyter redaksjonen fra eksterne kilder. Spørsmålsstillingen er uklar og gir ikke troverdige svar. Dette er som når man undersøker bilføreres oppfatning av egne ferdigheter: Et stort flertall føler de er bedre enn gjennomsnittet.

Det store problemet med undersøkelsen er dette: Hva er de journalistiske kvalitetskriteriene? Hvilke krav er det egentlig man stiller til seg selv? Nøyaktig hvilke kriterier er det man vurderer seg selv i forhold til?

Det ville vært nyttig om redaksjonene først redegjorde for hva de mener med kvalitet, hvilke ambisjoner for kvalitet de egentlig har, før de redegjør for om ambisjonene er oppfylt. Hvor ligger egentlig listen? Det ville også vært bra om man spurte andre enn seg selv om man er dyktig nok. For eksempel publikum.

Undersøkelsen sier lite om hvor god du er, men den sier litt om hvor god du føler deg.

fredag 29. april 2011

Nyheter - omatt og omatt


22.juni 2010       28.april 2011
 Får du også av og til følelsen av at du har hørt nyhetene før?

Ovenfor ser du dagens Dagblad- forside, sammen med forsiden fra 22. juni i fjor. Ti måneder mellom den første og den andre.

Er egentlig for resirkulering jeg. Men ikke akkurat for ny-heter da.

Nå venter vi bare på fjorårs-nyheten om huggorm-faren. Og om de kreftfarlige solkremene. Og Syden-kuppet. Og hvordan redde forholdet i ferien. Og lavkarbo-dietten. Og den om at nå kommer sola.

onsdag 27. april 2011

Kate og William. Her også.



Skal det være en bryllups-kaffelatte?
Den er jo litt stilig da. Faksimile fra
 avisen Miami New Times.
I England skal to personer gifte seg på lørdag. Det er visstnok tidenes mediebegivenhet.

BBC har satt av 850 medarbeidere for å dekke bryllupet. ITV nøyer seg med 350. Amerikanske CNN sender over en stab på 400 personer. De mest kjente ankerpersonene fra amerikansk tv kommer alle til London. Våre hjemlige tv-kanaler, NRK og TV 2, har lenge gitt oss daglige oppdateringer fra sine utsendte hoffreportere i London. Og den som låner øre til radioens evig pludrende programledere i disse dager, får omlag et dusin bryllupsreferanser pr. time

I ettermiddag landet et fly med 30 norske journalister i London.

Er vi virkelig så interessert? Vi er visst det.

Det er noe tidløst over det som nå skjer. I uminnelige tider har mennesker interessert seg for maktpersoner, celebriteter og fremtredende skikkelser i samfunnet. Slike har alltid vært symboler og samlende figurer for nasjoner og folkegrupper. De har vært identitetsskapende, de har skapt nasjonens fortellinger, som sier noe om hvem vi er som folk. Kjendisstoff og kongestoff er et eldgammelt fenomen, og det har alltid hatt et publikum. Fikk noen nyss om at kongen og hans følge var på vei, stilte de seg opp langs reiseruta. Og den som så kongen dra forbi, var alltid rask med å fortelle andre om opplevelsen. Denne uka sitter folk langs The Mall og venter, eller foran tv-en, - av samme grunn som før. Fortsatt har de kongelige symbolstyrke og identifikasjonskraft.

Prinsebryllupet er en gave til mediene. Det er ikke så mange begivenheter i vår tid som har potensial til å samle folket. Men denne begivenheten har tydeligvis det. Den appellerer også til ulike aldersgrupper og ulike samfunnslag. Derfor ønsker mediene å skru opp interessen for begivenheten enda noen hakk. Forhåndsomtalen er viktig, den sier alltid: dette må du ikke gå glipp av. Interessen for prinsebryllupet er nok i utgangspunktet stor, men ikke fullt så stor som mediene gir inntrykk av.

torsdag 21. april 2011

Beste tabbehistorie?

Ser at et knippe journalister skryter av sine jobb-tabber. Men tabbene deres er jo bare sånn middels tøffe, spør du meg. Her er en av mine:

Jeg jobba i NRK på 1980-tallet. Det var før digitaliseringens tid, og jeg var stadig på farten med kringkastingens gode gamle Nagra - som er en bærbar lydopptaker, en sånn med to spoler vet du, der båndet går sakte fra den ene spolen til den andre.

Nagra - her med begge spolene intakt.
Intervjuet skulle gjøres på Fornebu flyplass. Ankomst utland. Det var et opptak, og det var en enmannsjobb for en radioreporter. Jeg husker ikke i dag hvem det var som ankom landet og som skulle intervjues, men det jeg husker er at tomspolen på Nagraen var borte vekk. Glemt. Forsvunnet. Hva gjør man da? Hvor skal man tre båndet, lissom? Når intervjuobjektet plutselig kommer gående gjennom ankomsthallen må det handles raskt. Jeg stoppet en tilfeldig passasjer og spurte om hun allervennligst kunne tenke seg å ta imot det løse båndet som egentlig skulle gått inn på tomspolen - og satte i gang opptaket. Mens jeg snakket med intervjuobjektet, halte min redningskvinne inn lydbåndet omtrent som hun drog inn en line i fiskebåten. Hun tok oppgaven seriøst. Men hvor skulle hun gjøre av båndet som hun halte inn? Intervjusamtalen tok sin tid. Hun ropte til andre passasjerer om noen av dem tilfeldigvis hadde en tom bag. En mann stoppet opp, han stirret en stund på den voksende vasen av lydbånd på gulvet, så forstod han situasjonen og begynte å fylle bagen sin med båndet. 

Så stod vi der da, et team på tre mennesker, ukjente for hverandre, og gjennomførte et gravalvorlig radiointervju: En reporter, en reservetomspole og en oppsamler. Førstnevnte ytterst profesjonell, som jo alle skjønner, de to andre etterhvert smått flirende. Men intervjuobjektet - som jo var hovedpersonen i det hele - tok det visst relativt pent. Et fyldig intervju ble ihvertfall gjennomført.   

Senere på dagen hadde jeg redigeringstid i studio, med egen tekniker. Jeg tømte bagen med lydbånd-spaghetti på bordet foran ham. 



onsdag 20. april 2011

Samtidig imøtegåelse - i hvilke tilfeller?

Fagbladet Journalisten har den siste tiden fått litt pepper fordi bladet har publisert kritiske oppslag uten at de som blir kritisert får anledning til å forsvare seg. Noen har ment at Journalisten har brutt bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten om samtidig imøtegåelse, en bestemmelse har fått mye fokus den siste tiden fordi den brytes så ofte.

Journalisten bad tre "bransjepersoner" om å studere tre ulike oppslag, og vurdere om kildebredden i disse tre saken var god nok. Undertegnede var en av de "bransjepersonene". Sakene som ble vurdert er er artiklene Reagerer på atomkrise-dekning, Lei av babbel samt dekningen av kritikken mot Skup-prisen.

Selv prøver jeg å fremheve at kravet om samtidig imøtegåelse gjelder tilfeller der noen blir utsatt for sterke beskyldninger, og beskyldningene handler om faktiske forhold. Man kan ikke kreve samtidig imøtegåelse ved enhver form for kritikk. Når noen kritiserer svenskene for å være dårlige tapere, er det ingen forutsetningen for å publisere saken at "svenskene" får komme til orde i samme oppslag. En annen sak er at dekningen som regel blir bedre når man bruker flere kilder, og sørger for at ulike synspunkter kommer til orde. Men dette behøver ikke nødvendigvis skje i samme artikkel eller oppslag.

Vi kan ihvertfall slå fast at pressefolk er meget nøye på at de selv får komme til orde når de utsettes for kritikk.

Forøvrig har Per Edgar Kokkvold nylig laget en detaljert og nyttig veileder om samtidig imøtegåelse, basert på de mange klagesakene som PFU har håndtert om manglende samtidig imøtegåelse.


torsdag 14. april 2011

Et feminist-etisk perspektiv på presseetikken

Av og til skal man være litt dristig. Jeg har skrevet en artikkel om feministisk etikk i et vitenskapelig tidsskrift.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Materialisten, som er et tverrfaglig referee-basert tidsskrift med en viss forankring ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Tittelen på artikkelen er "Journalisten og den sårbare. Et relasjonsetisk innspill til presseetikken". Jeg prøver å vise hvordan feministisk etisk teori kan styrke presseetikken - på flere og betydningsfulle måter.
Artikkelen ligger på egen side et stykke nede i høyrespalten på bloggen.

tirsdag 12. april 2011

Greit at kommunen betaler for journalistikken?

Sponsing har lenge vært en vanlig finansieringsform for tv-journalistikk. Men blir aviser også sponset? Javisst. I lokalavisa Tidens Krav blir deler av journalistikken betalt av Smøla kommune.

Tidens Krav er en relativt stor lokal- og regionavis for Kristiansund og Nordmøre. I fjor presenterte redaksjonen en serie videoreportasjer under vignetten "Roald møter havfolk", der journalist Roald Sevaldsen tøffet rundt i trebåten sin og laget reportasjer fra det lokale kystmiljøet. Det var en fin serie. Den ble populær og satte seer-rekord for TK-TV. I år skal suksessen følges opp, - med produksjonstilskudd fra Smøla kommune.

Daglig leder i Smøla Næringssenter, Einar Wikan, mener reportasjene som ble laget i fjor "gav usedvalig god Smøla-reklame". Og nå vil kommunen ha mer. Einar Wikan sitter selv i idègruppa for de kommende reportasjene, sammen med kommunens enhetsleder for kultur og to medarbeidere fra Tidens Krav.

Det blir sikkert en flott serie i år også. Nydelige bilder fra et av landets vakreste områder, med sjøluft og krabbefiske, historier fra gamle fiskevær og morsomme samtaler med hyggelige mennesker. Men er det greit at kommunen betaler for journalistikken? Og at avisa og kommunen samarbeider om "god Smøla-reklame"?

Jeg lurer forresten på hvorfor akkurat Smøla ble valgt. Er det fordi kommunen er journalistisk interessant, eller fordi den betaler best? Et annet spørsmål er hvilken innflytelse kommunens representanter i produksjonsgruppa har på produksjonen. Den som betaler for moroa har gjerne lett for å kreve ikke bare innflytelse, men styring og kontroll. Et tredje spørsmål er om det er mulig for Tidens Krav å drive kritisk journalistikk på Smøla kommune, avisens økonomiske velgjører?

I Tekstreklameplakaten som norsk presse har forpliktet seg på heter det: "Medienes troverdighet er avhengig av et klart skille mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående interesser." 

I dette prosjektet er det unektelig visse bindinger til utenforstående interesser.




torsdag 7. april 2011

"Nesten til stede"

Jeg pleier ikke å omtale romaner på denne bloggen – men gjør et unntak i dag. Akkurat nå er jeg nemlig ferdig med Bjørn Olav Nordahls ”Nesten til stede”, utgitt på Gyldendal sist høst. Må si det var ganske interessant og fascinerende lesning.

Boka er en oppvekstroman, og handlingen utspiller seg i et adventistmiljø på slutten av 1970-tallet. Vi følger unge Bjørnar fra 13-årsalderen til han avslutter gymnaset. Både menighet og familie har store forventninger til den skoleflinke gutten, men selv føler han seg splittet mellom det religiøse miljøet og den frie verden utenfor. Bokas røde tråd er guttens kamp for å tilfredsstille de mange og strenge krav til oppførsel, meninger og holdninger som han møter. Han lykkes langt på vei - men kostnaden er å gi avkall på seg selv og sin egen identitet.

Det er Adventkirken som er rammen, men innholdet og historien vil være gjenkjennelig også for andre og større kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Det handler om makt og undertrykkelse, men også om idealisme, omsorg og frigjørende tro. Livet på den kristne internatskolen med de strenge reglene er godt skildret. Fortellingen er spekket med episoder og glimt fra internatlivet der de veltilpassede blir løftet opp og de mistilpassede blir kuet, og der både de snille og de rampete prøver å sortere ut hvem de er og hva de skal tro på.

Bjørn Olav Nordahl er i sitt yrkesliv en fremragende undersøkende journalist. Journalister – og i særdeleshet gravejournalister – er dedikert til å finne ”sannheten” om hva som skjer i samfunnets mange forunderlige kroker. Men noen ganger kan faktisk romanen formidle en større og dypere sannhet enn journalistikken.

Som i dette tilfellet.

mandag 4. april 2011

Metoderapportene er lagt ut







Her - ligger metoderapportene til alle de 66 prosjektene som ble sendt inn for å konkurrere om årets Skup-pris. Heder og diplomer ble delt ut under Skup-konferansen i Tønsberg sist helg.

Jeg anbefaler spesielt de fem første metoderapportene. Det er disse som fikk enten pris eller diplom. Samtlige inneholder mye veiledning og smarte råd for journalister - og journaliststudenter - som vil avdekke kritikkverdige forhold og kaste lys over saker som noen ønsker å holde skjult. Et vell av tips og nyttige erfaringer finnes i de øvrige 61 rapportene også. Som jurymedlem kan jeg melde om et imponerende nivå på mange prosjekter - langt flere enn de som ble hedret under konferansen. Gravejournalistikken holder stand i en tid da de journalistiske mediene har gjennomgått nedskjæringer og innsparinger.

Vinnere av årets Skup-pris ble tre TV 2-journalister med prosjektet "Eldrebløffen". Om dette arbeidet uttalte juryen: 

"Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme.
              
Med imponerende pågangsmot, stor kreativitet, utholdenhet og systematisk arbeid klarte journalistene å dokumentere tilstander i helsevesenet som var ukjente også for helseministeren. Det faktiske behovet for sykehjemsplasser ingen kunne legge fram, klarte journalistene til slutt å få dokumentert i form av konkrete tall fra hver eneste kommune. De ga seg ikke før bildet var komplett.
              
Gjennom utstrakt bruk av nett og sosiale medier som journalistisk metode, fikk journalistene hjelp fra lesere og seere til å kontrollere opplysninger og komme nærmere de reelle tallene i hver enkelt kommune. Kreativ bruk av Questback til datainnsamling og en usedvanlig systematisk innsats for å få riktig person i hver kommune i tale, er andre smarte grep juryen har merket seg.
              
Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering. Journalistenes arbeid framstår som en god veiviser gjennom kommunale, kronglete korridorer, og som et særdeles godt eksempel på faktasøkende journalistikk i et politisk landskap preget av tilsløringer.
              
Juryen gratulerer Steinar Figved, Robin Idland Krüger og Asbjørn Øyhovden med SKUP-prisen for 2010."

onsdag 23. februar 2011

Faiza, familien og pressen


Faksimile av VGs forside 10.02.2010
 Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.

lørdag 29. januar 2011

En viktig journalistikk-bok

Poenget med journalistikk er å tilby borgerne den informasjonen de trenger for å være frie og selvstyrende.

Journalistikkens kjerne er verifikasjon. Det er dette som skiller journalistikk fra underholdning, propaganda, fiksjon og kunst.

Journalisten bestemmer ikke lenger hva folk skal lese, se eller høre. Den gamle portvaktens tid er forbi. Nå handler det om å skape mening i informasjonsflommen. Dette innebærer ikke først og fremst analyse og forklaring, men verifikasjon.

Journalisten er ikke objektiv, men journalistens metode kan være det.

Utsagnene er hentet fra boka ”The Elements of Journalism” av Bill Kovach og Tom Rosenstiel. Denne boka vakte stor oppmerksomhet og ble godt mottatt da den ble utgitt første gang i 2001. Den fikk en rekke priser, og både i USA og internasjonalt er den blitt et referansepunkt. En ny og oppdatert versjon kom i 2007. Boka er i dag å finne på pensumlister også ved enkelte norske journalistutdanninger.

Perspektivet er i utgangspunktet pessimistisk: Noe er galt med dagens journalistikk. Ikke bare har publikum en lav tillit til pressen og mener den ikke tar sitt samfunnsansvar på alvor. Også journalistene selv er i ferd med å gi opp tanken om et samfunnsansvar. I redaksjonsrommene snakkes det lite om journalistisk kvalitet, men desto mer om forretningsmodeller og teknologi. Journalistikken er i ferd med å forsvinne i en stor verden av kommunikasjon.

Forfatterne forteller om bokas forhistorie som startet på et møte på Harvard-universitetet i 1997. En gruppe fremtredende journalister og redaktører var samlet for å diskutere journalistikkens kvalitet og utvikling. Deltakerne var bekymret. De kunne knapt kjenne igjen faget sitt i mye av det som blir presentert som journalistikk rundt dem. Er journalistikken i ferd med å bli borte? Hva vil vi da få i stedet? Reklame? Underholdning? E-handel? Propaganda? Automatiske online nyhetsgeneratorer?

To spørsmål ble sentrale for gruppen av bekymrede journalister:

- Hvis vi tror at journalistikk på en eller annen måte er forskjellig fra andre former for kommunikasjon, nøyaktig hvordan er den forskjellig?

- Hvis vi tror at journalistikken trenger å endre seg og tilpasse seg en ny virkelighet, men at enkelte grunnleggende prinsipper må bevares, nøyaktig hvilke prinsipper er dette?

Boka ”The Elements of Journalism” gir et svar på de to spørsmålene. Den presenterer en liste bestående av ti prinsipper som pressen i sin store endringsprosess ikke må tape av syne.

1) Journalism`s first obligation is to the truth.
2) Its first loyalty is to citizens.
3) Its essence is a dicipline of verification.

4) Its practioners must maintain an independence from those they cover.
5) It must serve as an independent monitor of power.
6) It must provide a forum for public criticism and compromise.
7) It must strive to make the significant interesting and relevant.
8) It must keep the news comprehensive and in proportion.
9) Its practioners have an obligation to exercise their personal conscience.
10) Citizens, too, have rights and responsibilities when it comes to the news.

Hvert av punktene blir utførlig begrunnet og diskutert i boka.

Jeg synes på mange måter dette er en god bok. Den inneholder tankevekkende observasjoner, og den er poengtert og klartenkt i sin oppfatning av hva som er god journalistikk. For en leser som sitter i en annen tradisjon og kultur enn den amerikanske er utbyttet likevel noe varierende. Til tider skriver forfatterne meget opplysende om utviklingstrekk som vi også kjenner igjen hos oss; til andre tider er boka preget av cases, referater og debatter som er relativt interne og som har liten relevans utenfor USA.

Forfatterne har en bombesikker tro på at alle de kvalitetstiltak de foreslår også vil lønne seg økonomisk for mediebransjen. Vel, akkurat det synes kanskje ikke å slå til…

Du kan for øvrig lese et intervju med en av forfatterne på NRK Brennpunkt sine sider - her.

tirsdag 18. januar 2011

Maria Amelie-saken: Kampanjejournalistikk?

Faksimile: VG-nett 18.01.11.
Ja, mediedekningen av Maria Amelie-saken fremstår som en kampanje. Jeg tror Trygve Hegnar langt på vei har rett i det. Støtten som Maria Amelie har fått i mediene har vært overveldende.

Nå er ikke kampanjejournalistikk nødvendigvis noe galt. Det er lov for pressen å ta stilling, og det er legitimt å sette et kraftig nyhetstrykk og søkelys på en sak der man mener det skjer urettferdighet og overgrep. Forutsetningen må være at fakta ikke underslås, at alle viktige sider ved saken blir belyst, og at det rettes kritiske spørsmål i begge retninger. Det siste har ikke vært et påfallende trekk ved denne saken.

Helt ensidig har mediedekningen likevel ikke vært. Jeg har registrert at BT støttet utvisningen på lederplass. Utlendingsmyndighetenes argumenter er kommet fram i en rekke oppslag og artikler. Debattfeltene i nettavisene har vært preget av sterke og ulike meninger om saken, inkludert støtte til byråkrati og regjering. Pressen har dekket kritisk støttegrupper på Facebook der du kan bli automatisk innmeldt. Og Trygve Hegnar får jo oppmerksomhet i mange medier rundt sitt synspunkt.

Når dekningen likevel framstår som en overveldende støtte til Maria Amelie, tror jeg det i hovedsak skyldes to forhold. For det første har det ikke vært mange alternative røster å høre fra det offentlige Norge. Få kilder har vært villige til å uttale seg. UDI-direktør Ida Børresen og UNE-direktør Terje Sjeggestad har stilt opp, en statssekretær fra Justisdepartementet har uttalt seg et par ganger, men ellers har det vært stille. Enkelte politikere og regjerings-medlemmer mumler litt ullent i bakgrunnen.

Det andre viktige forholdet er at saken som sådan inneholder sjeldent mange nyhetsvennlige karakteristika, som gjør at den får et enormt gjennomslag. Den handler om en enkeltperson, et ansikt, en skjebne. Det er attpå til en talefør og sympatisk enkeltperson som er lett å forholde seg til. Publikum forstår og identifiserer seg med Maria Amelie. Saken formidler følelser - sjokk, frykt, og glede, og den vekker følelser hos oss alle. Den har et tydelig moralsk aspekt som utfordrer folk til å ta stilling. Dessuten blir den av mange tolket som en enkelt og tydelig konflikt: Maria Amelie mot Den norske regjering. Hvem holder du med? Videre handler saken om et vesentlig politisk saksområde, nemlig innvandringspolitikken. Dermed er også vesentlighetskriteriet oppfylt. Og sist men ikke minst: Det skjer en rask utvikling i saken, den er en føljetong, det skjer noe hver dag, den passer nyhetsmedienes rytme - og den har en ukjent utgang: hvordan vil dette ende? Følg med på nyhetene, så får du vite.

PS: http://www.journalisten.no/story/63732

lørdag 8. januar 2011

Kritisk journalistikk og verdien av den systematiske mistillit

Tillit er et positivt ladet ord. Mistillit er et negativt ord. Men en forutgående mistillit en ofte en helt nødvendig forutsetning for tillit.

Hvorfor føler jeg meg ganske trygg og avslappet når jeg er ute og flyr, til tross for at jeg vet hvor mye som kan gå galt i det kompliserte tekniske systemet som holder flyet på vingene? Jo, fordi noen har sjekket flyet på forhånd og kontrollert at alt virker som det skal. Med jevne mellomrom er flyet inne til kontroll, der fagfolk går systematisk gjennom alt som kan tenkes å svikte. Kontrollen er uttrykk for en systematisk mistillit til teknikken. Man stoler ikke på at det sikkert går bra, men ser i stedet seg for seg alle mulige steder der feil og svakheter kan tenkes å oppstå – og sjekker disse. Derfor er flysikkerheten i dag god. Vi kan være ganske trygge på at flyturen vil gå bra. Den systematiske mistilliten til teknikken er grunnlaget for vår tillit til flyselskapet. Mistillit skaper tillit.

Disse tankene har jeg fra Bjørn Myskja, som er medlem av regional forskningsetisk komite i Midt-Norge. I et intervju med bladet Forskningsetikk overfører han fly-eksemplet til medisinsk forskning. Fordi de forskningsetiske komiteene møter forskningsprosjekter med en grunnleggende mistillit, kan publikum ha tillit forskningen og stille opp som forskningsobjekter.

Selv vil jeg gjerne overføre perspektivet til den kritiske undersøkende journalistikken. Den møter ikke alltid så stor forståelse blant folk. Mange spør: Hvorfor skal journalistene være så kritiske og negative? Hvorfor skal de alltid lete etter feil? Hvorfor kan de ikke fremheve det positive i stedet? Svaret er at en kritisk undersøkende journalistikk bidrar til at vi kan stole på institusjonene i samfunnet. Fordi offentlige etater og store bedrifter vet at de blir overvåket og passet på av en kritisk presse, skjerper de seg. De vet at slurv, maktmisbruk og forsømmelser kan føre til at de blir uthengt i pressen. Medienes systematiske mistillit og kritiske blikk på ulike institusjoner gjør at publikum kan ha tillit til disse institusjonene. Slik fører mistilliten til tillit også her.